Sarpsborgs bystyrerepresentanter ble sammenkalt til hastemøte 9. juni. Formannskapet hadde faktisk møttes dagen før også, men i møteprotokollen derfra nevnes ikke unionsoppløsningen, selv om nyheten sannsynligvis hadde nådd dem. Kanskje var dette en så viktig sak at ordføreren og magistraten så seg nødt til å innkalle til et eget møte. Formannskapet ble innkalt til møte for å vedta sin innstilling til det samlede bystyret som så møttes senere på kvelden.
Uttalelsen de vedtok på vegne av byen Sarpsborg lød slik:
«Samlet i et ekstraordinært møde i anledning af Storthingets proklamation til det norske folk tillader Sarpsborg magistrat og kommunestyre sig herved i dyb ærbødighed at frembære sin tak for det fædrelandssindede og landsvikgtige arbeide, som regjering og Storthing har udført, og forsikre vi, at vi forener os med regjering og Storthing om hævdelse af rigets fulde selvstændighed, samt at vi vil bære de offre, der måtte kræves. Gud bevare fædrelandet!»
Folkeavstemning over unionsoppløsningen, 13. august 1905 i Tune. (Foto: Karlsson. Faksimile av postkort fra Sarpsborg kommunes fotosamling.)
Stortingsvedtaket skulle få dramatiske følger. Det ble avholdt en nasjonal folkeavstemning om unionen 13. august, og utfallet underbygde Stortingets sterke oppslutning i folket. Norske kvinner, som ikke enda hadde stemmerett, leverte inn underskrifter i tusentall for unionens oppløsning. Både fra svensk og norsk side ble militæret mobilisert, og det var reell fare for militær konflikt mellom de tidligere brødrefolkene. Allikevel ble det hele løst gjennom fredelige forhandlinger, som ble avsluttet i Karlstad i slutten av september.
Den 26. oktober frasa kong Oscar II seg endelig retten til den norske tronen. Unionen var ubønnhørlig over.
